Innføring av digital patologi i Helse Midt-Norge

Prosjektet konsentrerer seg i første omgang om den meste grunnleggende endringen som digital patologi medfører: Mikrotynne vevssnitt scannes inn til digitale bilder og kan «mikroskoperes» på skjerm i stedet for under mikroskop. Dette fører til at patologen ikke er avhengig av å være på samme sted som den fysiske prøven, og åpner for enklere samarbeid og utnyttelse av ressurser mellom laboratoriene.

Det er anskaffet tre snittscannere, to ved St. Olav og en i Ålesund. Teknologien er velutprøvd, og oppstart med scanning av snitt har vært vellykket. De tre scannerne er ikke beregnet på scanning av alle mikroskopiske snitt som produseres ved laboratoriene, men gir verdifull erfaring med konseptet, slik at laboratoriene kan justere seg inn mot en fremtidig fullt digitalisert arbeidsflyt. 

Digital patologi er en nasjonal satsning. Innføring av digital patologi ble satt i gang i Helse Midt-Norge i slutten av 2016. Det er tre patologilaboratorier og de befinner seg i Trondheim, Ålesund og Molde. Prosjektet ledes av Jon Gausdal (HEMIT). Prosjektgruppen består av patologer, bioingeniører, IKT-personell fra Hemit, Medisinsk teknisk avdeling og ledere fra begge HF.- Prosjektet har allerede praktisk nytteverdi, sier prosjektleder Gausdal. Prøver fra pasienter fra HMR har tidligere blitt sendt til St.Olav for revurdering når pasientene overføres til St.Olav for behandling. Postforsendelse av prøver er tidkrevende og kan føre til skade på uerstattelig prøvemateriale. Nå scannes snittene inn ved laboratoriet i Ålesund og bildene blir tilgjengelige for patologer ved St. Olavs Hospital. Revurdering av prøvene kan gjøres samme dag, sier Jon Gausdal.

- Prosjektet har også gitt andre gevinster som at patologer deltar i multidisiplinære team (MDT) for tverrfaglig vurdering av pasient, forteller Gausdal. Snitt som skal presenteres på MDT-møter kan nå vises på skjerm fra en hvilken som helst PC som patologen logger seg på. Tidligere  måtte snittene hentes fram fra arkivet og tas med til møtet, som måtte holdes i et rom med flermannsmikroskop eller mikroskop koblet til kamera/skjerm. -Analysemetoden «immunfluorescens», som utføres på enkelte hud- og nyrebiopsier, krevde tidligere gransking med et fluorescensmikroskop i et mørkt rom. Immunfluorescens-snittene har kort holdbarhet før fluorescenssignalene falmer, mikroskoperingen må dermed skje kort tid etter at snittene er ferdig farget. De anskaffede scannerne har mulighet for fluorescens-scanning. Nå kan patologen se på snittene på skjerm fra sin vanlige arbeidsplass. Bildene kan lagres, falming av snitt er ikke lengre et problem, avslutter Gausdal.