Den vanskelige samtalen

- Samtalen med pårørende om organdonasjon kan ikke løses ved hjelp av et spørreskjema, sier Sven Haakon Urving, donoransvarlig lege ved Nordlandssykehuset.

Portrettbilde av lege Sven Haakon Urving ved Nordlandssykehuset.
Sven Haakon Urving, donoransvarlig lege ved Nordlandssykehuset, bruker mye tid på samtalen med de pårørende når spørsmålet om organdonasjon skal stilles. Foto: Randi Angelsen, Nordlandssykehuset

Situasjonen er vanskelig å forstå, hvis du ikke har opplevd det selv. En av dine nærmeste er i ferd med å dø, og midt i sorgen og sjokket stiller legen spørsmålet det nesten er umulig å forberede seg på: Hvordan stiller du deg til organdonasjon?

 - Å få et slikt spørsmål til å høres fornuftig ut er et c-moment, sier Sven Haakon Urving. I 18 år har han vært donoransvarlig lege ved Nordlandssykehuset, og han har vært gjennom mange slike samtaler.

Hvert tilfelle – hver samtale – er unik, det finnes ikke et standardskjema med spørsmål som funker for alle. Urving bruker mye tid på å sette seg inn i hver enkelt situasjon.

- Først skal du fortelle de pårørende at deres kjære ikke kommer til å overleve. Deretter skal du formidle at det finnes en måte å hedre vedkommende på, men da må vi ta organene. Her må man være svært nøye med ordvalgene.

Noen blir sinte

Tid er vesentlig. Å snakke med mennesker i sjokk om organdonasjon kan ikke gjøres i en bisetning, dette må man ta seg tid til å snakke ordentlig om. Sven Haakon Urving legger aldri skjul på alvoret i spørsmålet, men vektlegger at dette er et ønske, og samtidig et tilbud til de pårørende om å hedre et menneske som har kjempa en håpløs kamp. 

Reaksjonene på spørsmålet varierer veldig.

- Noen har tenkt gjennom dette på forhånd, og tar det opp på eget initiativ. Andre syns det er ubehagelig og vanskelig, mens noen går i lås og blir sint. Alle reaksjonene er helt naturlig, og jeg har full forståelse for at de som nettopp har fått beskjed om at en de er glad i kommer til å dø syns det er provoserende når vi spør om donasjon

- Men hva gjør du da, hvis noen blir sinte?

 - Jeg gir dem tid til å tenke på saken. Det gjør jeg egentlig uansett hvilket svar de gir. Dette må ikke avgjøres med en gang, og vi lar ofte de pårørende dra hjem. Så kommer vi tilbake til dem når de har tenkt seg litt om. Vi maser ikke, og respekterer naturligvis et nei. Men vi ønsker å gi dem en mulighet til å tenke ordentlig over spørsmålet, slik at de forstår at donasjon kan hjelpe dem til å akseptere det faktum at pasienten er død. Organene kan hjelpe andre, og sånn sett gi pårørende en følelse av at ikke alt var forgjeves.

Empati er nøkkelen

Urving har alltid med seg en eller flere sykepleiere som har spesialkompetanse innen donasjon når han snakker med pårørende. I tillegg til god tid er empati det viktigste nøkkelordet.

 - Jeg hadde en kollega en gang som hadde prøvd to-tre ganger å stille spørsmålet, men vedkommende greide ikke servere det med empati, og kom ingen vei. Så forståelse for den unike situasjonen – og evne til å vise medfølelse - er helt avgjørende, sier Urving, som legger til at både kjønn, alder, nasjonalitet og kulturell bakgrunn kan være med å legge rammene for hvordan temaet skal bringes på banen.

- Hender det at du blir kontaktet av pårørende i ettertid?

- Vi har alltid oppfølgingssamtaler med pårørende etter en organdonasjon. Men det hender også at pårørende tar kontakt på eget initiativ. Ofte takker de for at vi stilte spørsmålet. Og noen ganger angrer de på – og ber om unnskyldning for - at de avslo.

LES OGSÅ:

Rekordhøyt antall pasienter som venter på nyretransplantasjon

Organdonasjon: Informasjon og opplæring er viktig

Hva gjør du hvis du står overfor en potensiell donor?

Organdonasjon: - Vi må tore å spørje

Helseministeren krever tiltak for å øke antallet donorer

Les mer om organdonasjon på NORODSs nettside